Norske veivalg - New Age, vibrasjonsterapi - eller hva?
Vi som har vært med på å forme norsk musikkterapiutdanning fra 1978 og framover tok flere valg med hensyn til hva som skulle inkluderes i musikkterapeutens profesjonelle identitet. Vi har vært klar over at for å vinne tillitt, opprette arbeidsplasser og oppnå godkjenning fra Helsedirektoratet måtte vi framstå som troverdige. Som en ny, ung disiplin har det vært visse rammer å holde seg innenfor. Det var heller ikke mye forskning å vise til i disse første årene. Vi valgte derfor å støtte oss til språk og teorier fra spesialpedagogikk, psykologi, akseptert behandlingsteori med humanistiske og sosiologisk inspirerte perspektiver.. Etter hvert har dette teoretiske spekteret utvidet seg, og ikke minst har vi i dag overveldende mye forskning, både enkelt resultater og større mestastudier, eksempelvis i Cochrane. Norsk musikkterapi er ikke bare akseptert av helsemyndighetene i dag, men i stigende grad anerkjent som en viktig bidragsyter til utviklingen av internasjonal musikkterapi med sin ressursorienterte og kultursentrerte samfunnsmusikkterapeutiske pregning.
Bortvalget
Men hva valgte vi bort på veien hit, og kan vi i ettertid si at dette var riktige valg? Da vi kom i gang på slutten av nittesyttitallet var Olav Skilles vibroakustiske terapi og hans stol, et mulig tilskudd til musikkterapien. Den sympatiske Skille, som må regnes som en av pionerne i norsk musikkterapi, presenterte stolen for oss. Samtidig fulgte en liste med mulige positive effekter av vibroakustisk behandling. Vi var imidlertid skeptiske til påstandene, hadde heller ikke nok kompetanse på dette mer medisinske feltet til å forsvare bruken. Vi mente også at metoden ikke var tilstrekkelig musikksentrert, da det handlet mer om vibrasjoner enn om musikk. I arbeidet med dette innlegget ser jeg at Olav Skille døde i 2022. Dette burde vi ha markert i tidsskriftet. https://www.vibroacoustictherapy-intl.com/in-memory-of-olav-skille
Nå skal ikke jeg her og nå avfeie denne metoden. Vi vet at vår kollega i Aalborg, professor Tony Wigram tok sin doktorgrad ved å vise at vibrasjonsterapi kunne ha virkninger på motorikk og bevegelse. Da min egen professor fra USA, Donald Michel, flyttet seg til Texas Womens Universty, ble det opprettet en klinikk som tok i bruk vibroakustisk terapi under ledelse av Kris Chesky. Jeg mener å ha lest at denne terapien var til hjelp for musikere som led av stress og muskelproblemer. Men dette var altså ikke noe vi satset på. Men se en pdf fra Chris Boyd-Brewer "Vibroacoustic Therapy: Sound Vibrations in Medicine" som ligger på nettet.
Tomatis
En annen metode vi ble kjent med var en lyttemetode og et utstyr utviklet av den franske legen Alfred Tomatis. Da vi besøkte Paris på studietur med musikkterapistudentene på åttitallet, besøkte vi senteret til Tomatis og ble introdusert til metoden. Vi fikk ikke møte Tomatis, heller ikke kunne han komme til Oslo da jeg inviterte ham til den europeiske «Music and Health»-konferansen i 1985. Han sendte en av sine assistenter og vi trykket Tomatis sitt innlegg i antologien jeg redigerte (Tomatis og Vilain, 1985).
Jeg mente den gang at dokumentasjonen ikke var godt nok, selv når jeg søkte etter forskning. Vi syntes heller ikke at metoden var musikkksentrert nok, og at påstanden om en slags Mozart-effekt var tvilsom. Vi ville heller ikke satse på en metode som i så stor grad bygger på tekniske apparater og som har noen kommersielle aspekter.
En Conchrane
I dag, førti år etter, finnes det en rekke studier på effekten av Tomatismetoden. Det er lett å finne eksempler på positive resultater på visse områder. Men det er også metastudier som viser det motsatte. Forskere ved University of Exeter tok jobben med å lage en metastudie, og de konkluderte med at Tomatis-metoden ikke kunne anbefales. Les deres begrunnelse:
Det sier seg selv at stilt overfor et felt med å motstridende forskningsresultater, må man ta et valg. Så jeg ville fortsatt velge å stole på University of Exeter. I hvilken grad deler av den andre forskningen er uavhengig av kommersielle interesser, er også noe man kan stille et spørsmål ved.
New Age
På åttitallet produserte datidens influensere, om vi kan kalle for eksempel Steven Halpern for det, både musikk og tekst som skulle overbevise oss om de helbredene virkninger som lå skjult i visse frekvenser. Det er her man trakk inn esoteriske teorier fra østlig filosofi, om virkninger av musikk med visse frekvenser på bestemte energisentra i kroppen, såkalt chakras. Slike teorier ble her i landet presentert på alternativmesser sammen med tibetanske klangboller.
Nå har jeg ingenting imot disse klangbollene, de har helt unike frekvenser med en behagelig etterklang. Halpern, imidlertid, mente at han kunne gjenskape disse frekvensene via sin synthesizer i musikk som han skamløst markedsførte. Det var mange som hang seg på denne bølgen. Jeg har også støtt på folk som setter likhetstegn mellom denne New Age inspirerte musikken og Musikkterapi.
GIM blir utfordret
Situasjonen må har vært alvorligere for amerikanske musikkterapeuter, som er helt avhengige av evidens for å få refusjon fra forsikringsselskapene. Særlig ble det utfordrende for den framvoksende GIM-terapien, som jo tilbyr en musikkreise som bygger på en utvidet eller endret bevissthet, ikke ulik hva man kan tenke seg i andre kulturkretser. Selv fikk jeg tilbud om en slik GIM reise i USA på åttitallet, hvor jeg var på en såkalt «retreat» med Helen Bonny. Hun overlot til sin assistent Lisa Summer å lede meg inn i en reise som ble så sterk at jeg senere utdannet meg til BMGIM-terapeut. Lisa tok senere sin doktorgrad i musikkterapi ved Aalborg Universitet. Musikkterapien kan tilby transcenderende opplevelser – det er også mye god forskning på GIM.
Utfordringene fra New Age ble imidlertid så heftig at Lisa Summer satte seg ned og skrev boka Music The New Age Elixir (Summer, 1996). Med seg på laget fikk hun ektemannen Joseph Summer, som er ekspert innen akustikk og musikkteori, foruten i dag en anerkjent amerikansk operakomponist. Deres filleristing av New Age-musikk og teori er verdt å lese. Her får komponister, mail-order terapeuter og telefonselgere sitt påskrevet.
Uvitenskapelig
Les hva Lisa Summer skriver innledningsvis: «These practioners, best decribed as New Age music healers, have created amongst themselves a philosophy which lacks clarity and logic. It has grown out of myths and legends, converted into ‘facts’ in a parody of how science progresses. The foundations and axioms of New Age music healing are based upon wishes and fantasies which the practitioners in the field have agreed, perhaps unwittingly, to believe as facts. (s. 7)”
Uetisk
Eller enda alvorligere når hun åpner det siste kapittelet med følgende, etter å ha gått detaljert og kritisk til verk gjennom250 sider: «At the heart of my objections to New Age music healing is my belief that most of its practitioners are not acting ethically. Those to whom are entrusted the health of others have an especial obligation to act ethically. There is a lesser quality of ethical misconduct in the newspaper astrologer than in the psychic charlatan that preys on individuals. There is a high level of ethical misconduct on the part of the person who present themselves as healers under false pretenses and thereby hoodwink (bedra/lure) and endanger those who place their faith in them (s. 251).
Les boka til Summer om man ønsker mer detaljert argumentasjon. Det skulle være åpenbart hvorfor vi som norske musikkterapeuter med master- og doktorgrader bak oss holder god avstand fra en slik praksis. Vi kan ikke risikere å sette vår troverdighet på spill. Vi har tatt våre veivalg. Hva andre måtte drive med, kan ikke vi styre.
Litteratur:
Alfred A.Tomatis et Jacques Vilain (1985) Lóreille a l’lecoutede la musique. I Ruud,E. (red.) Music and Health. Norsk musikforlag, s. 125-148.
Lisa Summer (with JosephSummer (1996). Music. The New Elixir. New York: Prometheus Books.
Comments