Her følger omtal av flere kapitler fra
Colin Lee (red.) 2024. The Oxford Handbook of Queer and Trans Music Therapy. Oxford University Press.
Her er først et filmtips for alle som ønsker mer kunnskap om det å gjennomgå en overgang – en transformasjon, fra et kjønn til et annet (og som gjerne vil slippe å se Maskorama på NRK). På Netflix kan vi nå se dokumentarfilmen Will og Harper, en fantastisk og hjerteskjærende beretning om hvordan forfatteren Harper Steele og hennes gamle venn Will Ferrell (kjent skuespiller og komiker fra Saturday Night Live) tar en roadtrip tvers gjennom USA for at Harper kan utfordre og finne styrke i sin nye rolle som kvinne. En film New York Times karakteriseres som en «must-watch. Les gjerne mer på Wikipedia om filmen og Harpers «transition».
Et kritisk utgangspunkt
Som ble understreket i forrige omtale av skeiv musikkterapi, er kjønnsmangfoldet ikke blitt godt nok ivaretatt i musikkterapien. Kjønnsmangfold har heller ikke vært noe tema i forskning, praksis og utdanning før de aller seneste år. Det er personer tilhørende gruppen LGBTQIA+ og deres allierte som nå leverer kritikk og konstruktive innspill til denne situasjonen.
Det nye rommet kritikken åpner for gir håp om en utvikling av musikkterapien med nye verdier og måter å musikkere på, samt et nytt rom for forskning og utdanning. Det ligger et kreativt potensial i å inkorporere i musikkterapien skeive og transe stemmer og klanger, anerkjenne skeive og transe komponisters liv og musikalske historier, foruten det tverr-kulturelt skeive i musikkterapien som står sentralt i en slik musikkfilosofi. Her følger noen flere eksempler hentet fra antologien.
Nevroutypisk og LGBTQIA+
Den britiske musikkterapeuten Naomi Rowe (Kap. 12) tar musikkterapien ut i et nytt felt når hun åpner opp sin praksis for mennesker fra skeive grupper og som samtidig er nevroatypiske. I første rekke handler dette om autistiske personer som ofte ikke er møtte med den samme forståelsen hos andre terapeuter. Rowe vil skape det «trygge rommet» som kan være vanskelig å finne for skeive og transe. Rowe gjør også et poeng ut av at hun selv er skeiv og derfor har en helt annen forståelse for de problemer klientene hennes kommer med. Dette ser vi er et alment fenomen som handler om at den matchen som skal til for å danne en god terapeutisk relasjon ikke alltid er så lett å etablere. Det er mange grunner til at klienter opplever avstand og kanskje skepsis til terapeuten: klassebakgrunn, utdanning, kultur og etnisitet er noen variabler. At Rowe også har bakgrunn fra arbeid med mennesker innen autismespekteret og i tillegg har psykodynamisk kompetanse har gjort Rowe til ledende aktivist og terapeut på feltet.
Interseksjonalitet
Rowe kaller sitt arbeid for «interseksjonell psykodynamisk musikkterapi» (IPMT). Interseksjonalitet er et begrep, ifølge min Chat AI, som brukes for å beskrive hvordan ulike sosiale identiteter og faktorer, som kjønn, rase, klasse, seksualitet, funksjonsnedsettelse og mer, interagerer og påvirker individers opplevelse av diskriminering, privilegier og makt. I dette tilfelle altså nevrodiverse og skeive/transe i møte med samfunnet og makten i det terapeutiske regime.
Rowe skriver mye om de vansker som denne gruppen møter i det britiske samfunnet. Det kan handle om hvordan man kan få et såkalt GRC, Gender Recognition Certificate, som tildeles personer som har tilkjempet seg diagnosen «kjønnsdysforisk».
"Av med maska"
For mange i denne gruppen blir det å holde seg inne i skapet og å maskere seg to sider av samme sak. Maskering handler om å skape et falsk selv hvor man etterligner en cisnormalitet, blir «snill pike», eller et «ekte mannfolk». Her er det terapeutens ansvar å hjelpe klienten til å finne sitt sanne selv, og fjerne skyld og selvklandring for ikke å kunne leve opp til hva man opplever seg selv som. Dette ble godt illustrert i filmen om Will og Harper, hvor Harper først fikk en terapeut som ikke forsto hva det handlet om, og som forsøkte å stoppe henne i sin transformasjon.
Skeive lydspor
Rowe gjengir tre case-studier fra sitt arbeid. Her kommer ikke musikkterapien så tydelig fram, men igjen står improvisasjon sentralt. Også sanger, ambient musikk, musikkteater og skeive musikkartister blir kort kommentert. Og sannelig dukket det ikke opp en henvisning til E. Ruud fra 1995, hvor jeg i tidsskriftet YOUNG hadde skrevet om «soundtrack» og musikkterapi.
Musikkterapi og HIV/AIDS
Noen av de sterkeste beretningene i boka stammer fra musikkterapi med homofile menn som lever med HIV/AIDS. Særlig fortellingene fra New York-baserte musikkterapeut Joseph Fidelibus (Kap. 3). Hans vei fra klassisk pianist til musikksentrert musikkterapeut startet etter at han som ung homofil i Los Angeles på åttitallet så at alle hans venner døde av AIDS. Han skriver gripende om sine forferdelige erfaringer og som fikk ham til å besøke Nordoff-Robbins senteret i London. Møte med Colin Lee og Nigel Hartley ble avgjørende for hans videre karrierevei, først med en mastergrad og siden en doktorgrad i musikkterapi ved New York University.
Varme øyeblikk
I perioden 1996-1998 arbeidet han på Gay Men’s Health Crisis (GMHC) i New York og det er fra disse årene han nå henter fram situasjoner fra flere case-fortellinger som har satt seg fast i minner, kropp og følelser. Han improviserer i duo-improvisasjoner på piano, lar en klient spille congas for å få utløp for sitt forferdelige sinne og paranoia, en annen møtes gjennom sanger som gradvis utvikler seg til improvisasjon med stemmen. Fidelibus skriver svært levende om sterke øyeblikk, emosjonelle vendepunkter i musikkterapien hvor relasjoner befestes og noe løsner for mennene som lever med dødsangsten hengende over seg. Det hele skjer uten ord, bortsett fra der hvor de snakker om selve musikken. For meg ble dette svært levende illustrasjoner hvor langt man kan komme i musikkterapien ved å stole på musikken som en vei til å finne uttrykk for livssmerte og selvinnsikt.
Musikken er svaret for den musikksentrerte tilnærmingen. Men jeg noterer meg også den voksne, varme, aksepterende og omsorgsfulle Fidelibus som med sin framtreden skaper det trygge og tillitsfulle rommet som inviterer til å dele følelser.
Jeg tenker at vi her til lands i første rekke har ført den kreative musikkterapien til Nordoff og Robbins videre i arbeidet med barn. Rapporter om musikksentrerte improvisasjoner med voksne brukere innenfor N-R tradisjonen, som vi finner hos Alan Turry eller Gary Ansdell er mer sjelden vare. Eller er det noen som sitter med slike erfaringer som de kan fortelle om?
Sangskriving i gruppe
Jae Swanson har invitert en gruppe LGBTQIA+-ungdommer til å være med på musikksamlinger hvor de skriver og framfører låter, for hverandre og til en avsluttende konsert (Kap 10). Swanson kaller det ikke terapi for å unngå stigmatisering. Deltakerne skriver låter med tekster fra egen erfaring, de bringer med seg instrumenter, framfører og øver mot en avsluttende konsert for inviterte.
Et eksempel på å tilpasse ny tekst til kjent låt finner vi med låta «I am» av artisten India Arie. Her heter det «I am more than you see» – noe som utfordret til å konkretisere med følgende:
I am emotionally reckless
I am reinvented completely
I am gay
I am tired
I am still a scared and lonely child
I am lost and dreaming
I am slow to glow and quick to break
I am safe behind the one-way glass
Take me or leave me o love me or hate me
I am too tired for you to change me
Avslutningskonsert
Til den avsluttende konserten har de skrevet en felles «anthem», en sang som feirer fellesskapet og hvor publikum inviteres til å synge med på slutten. Teksten er som følger:
Who we are, a work of art,
Talented angels, but left in the dark
Let’s not be afraid of who we are
Let our colours shine through
They won’t understand our mosaic
But let our quilt be creative
Let our colours shine through
Chorus:
Be beautiful, be creative, be outrageous, be courageous
Let our colours shine through
Be weird, be free, be happy, be unique
Let our colours shine through
Repeat
Publikum fikk utlevert en list med ord som de kunne velge å bruke i refrenget: Be...
Fantastic, outstanding, love, queer, strong, brave, bold, cool, amazing, calm, colourful, real, present, musical, artistic, relax.
Konserten hadde et avsnitt med ‘åpen mikrofon’. Her kunne de unge velge å åpne seg gjennom musikk og tekst med beretninger fra sitt eget liv.
Avdefinering av musikkterapien
Simon Gilbertson har levert et originalt bidrag i formen av et skuespill, med et kommenterende kor, som i en gresk tragedie (Kap. 18). Her handler det virkelig om en tilskeiving av musikkterapien, hvem vi er og hva vi ønsker å framstå som. Simons fremmedgjøring er spekket med referanser til post-strukturell litteratur, og lar oss forbli i uvisstheten, noe som vel er meningen.
Når det gjelder akkurat forskningsaspektet ved dette nye feltet ønsker vi oss konkrete analyser og kunnskapsutvidelser. Gilbertson antyder «diffraksjon» som en mulig vei, slik Karens Baraks «agential realism» peker. Foreløpig har vi sett mindre av dette i musikkt Mari Ystanes Fjeldstad erapien. Her er musikkpedagogene i Norge komme videre, med blant annet Mari Ystanes Fjeldstads doktoravhandling fra NMH som et godt eksempel.
Forskning
Michele Forinash og Natasha Thomas gir en solid dose kritikk av den kvalitative forskninga på dette feltet i musikkterapien (Kap. 27). Først og fremst trenger vi mer forskning på feltet. Men samtidig må slik forskning være oppmerksom på hvilke kategorier, temaer og meningsenheter forskere leser inn i dataene. Det er også noen viktige spørsmål man må stille seg –om forskningen søkertransformajoner, om den forkaster status quo, om den beskytter sårbare medlemmer i samfunnet og om det er ønskelig å iverksette noen handlinger, i så fall med aksept fra berørte grupper. Autoetnografi framheves som en god måte å få fram ny kunnskap, noe det også finnes gode eksempler på.
Forfatterne går videre og ønsker seg en tilskeiving av ontologi og epistemologier som styrer forskningen. Verden kan se ganske annerledes ut i et skeivt perspektiv. Den virkeligheten vi forestilles oss er ikke like fast og entydig, men under endring. Vi må også spørre hva som kan regnes som evidens, hva som kan telle som kunnskap «Queering epistemology means that nowledge must be co-constructed with an awareness of the power dynamics in the research relationship», skriver forfatterne. Også metoden kan tilskeives, ikke minst kreves det utstrakt refleksivitet.
Comments